How to write about Africa

Ja, hvordan skriver vi egentlig – vi bloggere, reisende, turister, besøkende, journalister, vi ikke-afrikanere – om Afrika? Ordet Afrika vekker gjerne assosiasjoner som fattigdom, tørke, sult og korrupsjon på den ene siden, og strender, solnedganger og løver og elefanter på den andre siden. Hvilket har en tendens til å gå igjen i skildringene våre også. Eller?

Men Afrika er vel mer enn som så – og hvorfor er ikke flere opptatt av å skildre nyansene, få frem det store bildet, eller fokusere på sukssene? I den satiriske artikkelen How to write about Africa av Binyavanga Wainaina, får vi om ikke alle svarene, i hvert fall noen spark bak. Binyavanga er en prisvinnende forfatter og journalist fra Kenya, og har skrevet for blant annet New York Times, The Guardian og National Geographic. I fjor var han en av flere afrikanske samtidsskribenter på African Literature Week i Oslo.

Så til alle oss med Afrika-reise-og-skrive dilla: God lesning!

Blogglisten

Reklamer

12 thoughts on “How to write about Africa

  1. Jeg har oversatt artikkelen til norsk hvis det av en eller annen merkelig grunn skulle finnes noen Afrika-interesserte der ute som ikke kan engelsk.
    Det er jo en fremragende artikkel, og den treffer jo spikern på hodet.
    Heldigivs begynner folk å våkne nå, afrikanere er veldig opptatt av å fortelle sine egne historier gjennom sosiale medier, og jo mer vi reiser og treffer afrikanere, skjønner vi jo at vi må trå litt varsomt med hvordan og hva vi forteller.
    Boka «De der nede» og «Å se verden fra et annet sted» av Elisabeth Eide. Gode eksempler på at det er mange historier å fortelle, og at man skal være bevisst på hvordan man forteller de.
    Ellers må jeg si at bloggen din er utrolig bra!

  2. Åpnet denne artikkelen og tenkte at nå kommer jeg til å få skikkelig på pukkelen. Og tja…joda, jeg føler meg truffet over en del av poengene hennes, men føler (pga manglende selvinnsikt, muligens) at jeg kommer levende fra det. 😉

    Jeg enig med Geir: Hun treffer spikeren på hodet, til en viss grad. Men, samtidig så ER disse stereotypiene eller typiske presentasjone også en del av Afrika, og de fortjener å bli skildret.

    Det jeg sitter igjen med er at hun maner oss bort fra the beaten track, og det er en tankegang jeg gjerne blir med på når som helst, og om nesten hva som helst.

    Det kan komme mye godt ut å gjøre små, utradisjonelle endringer i perspektivene, selv om temaet forblir uforandret.

    Dette er ikke ment som en kritikk egentlig, det er mer litt vage tanker siden jeg selv sliter litt med hvordan jeg skal presentere Namibia innimellom.

    På tampen vil jeg legge til at, Binyavanga trekker frem mye at de ‘eksotiske’ i Afrika. De tradisjonelle forestillingene som liksom skaper det store skillet mellom ‘oss’ og ‘dem’, og at hun er kritisk til det (slik jeg leser henne). Det er jeg veldig enig med henne i. Jeg tror vi som skriver om Afrika er mer tjent med å ‘de-eksotifisere’ kontinentet, og spille på likhetene og det gjenkjennelige.

    Jeg tror det er viktig for leseren også. Og kunne kjenne seg igjen i noe, selv om handlingen/historien er lagt til et helt ukjent kontinent. Det må være noe der, som skaper en form for nærhet.

  3. Så kult at dette vekker reaksjoner! Ja, selv om det først og fremst er hos oss som allerede har en gryende bevissthet rundt temaet… Men som du sier Geir, folk begynner å våkne nå, om ikke den gemene hop (det vil vel ta en stund…) så i hvert fall noen av oss.

    Jeg tenker dette handler om flere ting, ikke bare hvordan vi skildrer Afrika, men også hvem som får slippe til. Vår, altså den vestlige verdens kunnskap om Afrika er jo formet av vestlig media, vestlig historikere og vestlige forfattere, og ikke minst alle de vestlige ekspertene, akademikerne som har spesialisert seg på Afrika og som stadig uttaler seg på vegne av folket og kontinentet. Hva med å slippe til (flere) afrikanske skribenter, forfattere, journalister, akademikere, intellektuelle, forskere, spesialister, eksperter i media, i samfunnsdebatter, i bokhyllene – og la dem forme vår oppfatning? Sånn sett handler det ikke bare om hvordan vi skriver om Afrika, men også hvem vi leser, og hvem vi hører på.

    Jeg vil gjerne fortsette å skildre det eksotiske Afrika – de åpne savannene, stjernehimmelen, lyset, fargene, musikken, dansen, humoren, for herregud Afrika er jo det også (men neida, ikke bare det)! Og helt enig Silje, gjenkjennelsesfaktoren er viktig, jeg tror også helt nødvendig – den gir liksom en slags trygghet og en følelse at man henger med som leser. Samtidig er det gjerne det som er annerledes og «eksotisk» som vekker nysgjerrighet og interesse (og som selger i den kommersielle verden). Så da er kanskje utfordringen å pakke likhetene inn i en eksotisk ramme?

    Nei, nå er jeg i ferd med å skrive meg bort – eller gjøre det mer komplisert enn det det egentlig er…? Avslutter med et dikt av Kolbein Falkeid, det passer godt inn nå syns jeg.

    ET MØTE

    Jeg reiste til Afrika
    Med fem bøker om verdensdelen
    Tenkte jeg var godt forberedt
    På veien møtte jeg en mann fra Tchad
    Som skulle til England
    Han hadde fem bøker om Europa
    Og tenkte han var godt forberedt

    Ingen av oss sa noe morsomt
    men plutselig satte vi oss ned
    og lo

    (Kolbein Falkeid)

    Geir, tusen takk for skryt!:-)

    Og Silje, kanskje du plutselig begynte å tenke på kiswahili. Der skiller de nemlig ikke mellom hankjønn og hunkjønn – alle er hun og henne:-) (eller så er dette bare en nerdete spøk fra en språkviter)

  4. Flere ting her:
    Ja, det er viktig hvem sine inntrykk vi utsetter oss for. Leser du bare Wilbur Smith, vil jeg ikke garantere for resultatet. Det er viktig å være selektiv i utvalget.
    Når det er sagt: Det er og vil alltid være lettere å lese de som står oss nærmere. Jeg har lest Thiongos og Achebes oppvekstsromaner – for ikke å si Le Clézios Afrikaneren som jeg syns var helt fantastisk, men syns det var enklere og kanskje mer givende å lese Alexandra Fuller og Coetzee. Det sier ingen ting om kvalitet eller representativitet, alle fire representerer det Afrika de har et forhold til. Det har vel også noe å gjøre med at det treffer min erfaring, som også består av noen år på barnsben i Øst-Afrika.
    Men har jeg en ekte interesse for Afrika (hva nå det er – det er jo også en stor diskusjon som pågår i afrikansk bloggosfære), bør jeg jo være interessert i å investere tid i de andre stemmene.
    Når alt dette er sagt, så tror jeg denne regelen gjelder for alle: Skriv om dine erfaringer, pass bare på at det du forteller er representativt for dine opplevelser, og at de du omskriver kan akseptere ditt lille inngrep i deres verden.

    Forøvrig: Har skrevet litt om det tidligere både her.

  5. Jeg må nok si meg enig med Geir her, som sier at føler det er mer givende å lese Coetzee og Fuller. Jeg vil legge til Andre Brink også. Og Nadine Gordimer.

    Jeg blir litt redd når jeg ser min egen liste, men jeg er enig med Geir her også, og tror det har noe med min egen erfaring å gjøre. Det der med gjenkjenneligheten kommer inn i bildet igjen.

    Samtidig så tar jeg meg en tur i skammekroken og lover å forsøke å lytte til andre fortellerstemmer og aktivt oppsøke dem for å få nye perspektiver.

    En forfatter som er veldig i vinden for tiden, og har vært det en stund er så klart McCall Smith og Damenes Detektivbyrå. Han har jeg et snodig ambivalent forhold til. Jeg går fra smilende lattermildhet og gjenkjennende nikking i det ene øyeblikket, til å skjære tenner av forenklingene og romantisering i det neste.

    Dette ble en lang kommentar for å egentlig si at jeg er enig, Mona. Det dreier seg helt klart mye om hvem vi leser, hvem vi hører på og fra hvilke vi velger å la oss bli påvirket av.

    Nå er det pakking på den afrikanske farmen. I morgen tidlig reiser jeg fra farmen og på tirsdag morgen flyr jeg mot Norge. Det blir litt av et kultursjokk. Jeg holder alltid på å dø av prissjokk når jeg står på Gardermoen. 🙂

  6. Veldig bra artikkel, Geir! Det må jeg si.
    Og ja, har hørt det mange ganger «dette er jo ikke Afrika» – særlig om Sør Afrika. Uff, har sikkert sagt det selv også…
    Har du forresten funnet noen afrikanske fotografer?

    Safari njema, Silje! Håper du overlever prissjokket (eller har gode medisiner mot det). Er du i Asker en dag er det hyggelig om du stikker oppom på en kaffe! 🙂

    • Spennende prosjekter du har på gang, altså! Hvilke nettverk og medier jobber du gjennom for å finne afrikanske fotografer?

      NYTimes-artikkelen tar opp et interessant og omdiskutert tema, ja. Jeg har selv vandret rundt i Kibera som turist. Jeg skulle besøke et skoleprosjekt som noen venner av meg driver i utkanten av slummen, og siden vi først var der fikk vi en slags «omvisning». Jeg husker jeg gikk rundt med samme følelse som når jeg går på en utstilling – at det eller de jeg så på var objekter vi kunne betrakte. Ingen kommunikasjon eller dialog – og i det hele tatt en absurd opplevelse…. for meg! – og hvordan det da oppleves for innbyggerne der kan jeg nesten ikke forestille meg.

      I Sør Afrika, i Cape Town vet jeg at slumturisme er godt etablert. Man må betale for å oppholde seg i slummen – og mot betaling får du bo hos en familie. Så kan man i det minste bli kjent med hverandre, og få et gjensidig utbytte av oppholdet.
      Er ikke helt enig med meg selv hva jeg syns om dette. For som artikkelenforfatteren understreker er ikke slumturisme løsningen på fattigdomsproblematikken i verden. Langt derifra. Men så lenge pengene går tilbake til sluminnbyggerne, bidrar det i hvert fall til en lettere hverdag for noen….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s